 Nå fyker unge velutdannede kvinner rundt og forteller at de er kommet i tidsklemma, det er stressende å ha barn, reise til Syden og samtidig rekke rødvinskvelder sammen med venner på fredagskvelden. Det høres ut som om verken kvinner eller menn noen gang før har opplevd at tiden flyr fra dem, at de skulle gitt flere barneklemmer eller kjent på følelsen av å ikke strekke til. Det er blitt et postmoderne fenomen, godt hjulpet av mediene, at folk til stadighet beretter om hvor slitsomt og stressende alt er blitt - med eksamensangst, julestress og barnegråt som nye eksempler på umenneskelige belastninger.
Men ærlig talt, skal man ikke kjenne litt ekstra spenning i kroppen foran en eksamen, skal man ikke ha litt svetteperler på panna noen dager før jul eller kjenne litt smerte og sårhet når våre barn er lei seg eller gråter. Dette som tidligere var med å gi folk en følelse av å leve med hele seg. Klaging over alt man har å gjøre i tillegg har nesten noe fordummende over seg. Kan man ikke lenger forvente av voksne folk at de er opptatt, engasjert og slitne av det de holder på med, - evner å leve med det, eller ser en mulighet til å slutte med det hvis det blir for mye?
Midt opp i dette rører mediene nok en gang rundt i småbarnsforeldres dårlige samvittighet og forteller oss at barna blir glemt og lider. Skoler og barnehager er blitt moderne oppbevaringsanstalter som fremmer atferdsvansker og kriminalitet – med andre ord norske barn lider som aldri før som følge av foreldrenes yrkesmessige karrierefokus og derav manglende interesse, engasjement og deltagelse i deres liv.
Slike fallgruver er det fort å gå i dersom man blir historieløs.
Barndommen er kanskje det samfunnsområde hvor det er flest myter. Kontinuerlig forteller mediene om at barnas situasjon er forverret, at foreldrene bare er opptatt av sine egne karrierer, at barn ikke får tid eller omsorg lenger, og at i det moderne samfunn tenker ikke folk lenger på indre verdier. Det faktiske forholdet, som beskrives av forskere i alle de nordiske landene, er et helt annet. Nettopp derfor er vi så bekymret for om barn får nok nærhet. Vi glemmer lett at den gamle familien ikke var nærhetsorientert, at ektefeller var fjerne fra hverandre, at foreldre og barn i mye mindre grad kunne eller skulle snakke åpent sammen. Tenk på hvordan fedres deltagelse i sine barns liv har endret seg på en generasjon.
Mine påstander og bakgrunn for denne artikkelen er med andre ord:
- Aldri i historien har så mange barn hatt det så godt som de har det i dag, verken følelsesmessig eller materielt.
- Aldri i historien har så mange foreldre vært opptatt av følelser, nærhet og engasjert seg i sine barns liv som i dag.
På flere områder har verden faktisk endret seg til det bedre for barn.
Visste du at:(kilde: Ivar Frønes, Moderne barndom )
-
80% av alle barn i Norge lever sammen med begge sine biologiske foreldre, og at dette ikke har endret seg vesentlig de siste 10 år.
-
Antall barnevernssaker der barn skilles fra sine foreldre har vært synkende de siste 20 år.
-
Flertallet av de unge er mindre kriminelle enn før, mens et svært lite mindretall er blitt mer voldelig.
-
Spedbarnsdødelighet og ulykker der barn er involvert har sunket kraftig de siste 50 år.
-
Langtidsstudier av utsatte førskolebarn som tilbrakte barneårene i barnehage viser positive langtidseffekter, færre skoletapere, færre tenåringsmødre og lavere kriminalitet.
En annen en stor undersøkelse i 90-årene om danske barns sunnhet og psykiske trivsel ved skolestart viser at: Trivsels- og utviklingsmessige problemer finnes oftere hos barn av hjemmeværende husmødre, av enslige mødre på trygd og innvandrerbarn. Omvendt finnes det færrest trivselsproblemer hos barn der begge foreldrene er i heltids- eller deltidsarbeid. Det er tankevekkende at denne livsformen, som i høy grad har gitt næring til den moderne bekymring for barnet (fravær av moren og passing av fremmede), i løpet av et par tiår er blitt en ny kulturell normalitet. Det er med andre ord knapt holdepunkt for å si at det finnes mange nye problembarn som følge av familiens nye livsform. Dette er resultater hentet fra nordisk forskning. (Dion Sommer, Barndomspsykologi ).
Den moderne verden er ikke ødeleggende for barn og den setter ikke (fulltidsarbeidende) foreldre på sidelinja, slik det ofte fremstilles i media.
Vi vet også at det finnes grupper av barn som faller mer eller mindre utenfor, og som sannsynligvis er blitt større de siste årene (jf. Redd Barnas fattigdomsrapport). Selv om det ikke direkte dreier seg om så mange er dette alvorlig og ille nok. Likevel rokker ikke dette ved at de fleste barn i Norge har det følelsesmessig og materielt sett bedre enn noensinne.
Barn trenger ikke voksne som har et nostalgisk syn på fortida og/eller et pessimistisk syn på framtida. Ei heller en for generell og medieskapt framtidsbekymring på barndommens vegne. Men - barn trenger fortsatt klemmer (ikke tidsklemmer) av voksne som kan lose dem inn i framtida og gi dem framtidstro!
|
91712876 
