Villa-Kulla barnehage
Forsiden
1 - 6 år
Om barnehagen.
Månedsplaner
Aktiviteter.
Nyttig innformasjon
Dokumentmappe
Bildegalleri
Gjestebok
316948 sidevisninger
 
Barn som lever med rusmisbruk i hjemmet  ( 15/06/2016 )
Innhold levert av BarnehageForum , av: Vibeke Samsonsen & Marit Skivenes
edf40wrjww2utHPContent:ShortText
Barnevernet som hjelpeinstans er helt glemt i boken "Hvem kan hjelpe Jesper?"
Last ned Word dokument Last ned word dokument
Last ned PDF Last ned PDF (god for utskrift)
none none
 
 
none none

I en ny bok, ”Hvem kan hjelpe Jesper?”, som går til alle barnehager og handler om foreldre med rusproblem, så nevnes ikke barnevernet. Dette er et uheldig uttrykk for den allerede svake koblingen mellom barnehager og barnevern.  Denne artikkelen setter søkelys på hvordan barnehagen kan hjelpe barn som lever i en omsorgssviktsituasjon, som eksempelvis barn som har rusmisbrukende foreldre gjør.

Barneboken om Jesper

Helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen lanserte i midten av september 2008 barneboken ”Hvem kan hjelpe Jesper?” Det er en barnebok om foreldres rusproblemer som nå er sendt til alle landets barnehager, men den skaper uklarhet om hvem som skal hjelpe barn i risiko.
Historien om Jesper handler om to små barn, Jesper på fire år og hans søster Johanne som går på skolen. De opplever en tydelig beskrevet omsorgssvikt fordi mor er så ruset at hun ligger nær bevisstløs i sengen. Det har skjedd mange ganger før får vi forståelsen av. Barna må klare seg alene i et hjem hvor det ikke er rene klær og knapt med mat. Om morgenen må de kle seg, lage frokost, smøre matpakke og bringe seg selv til skole og barnehage. Jesper lider tydelig følelsesmessig overlast i denne situasjonen, og kommer til barnehage sterkt preget av manglende omsorg i morgensituasjonen.

Denne fortellingen skal danne utgangspunkt for samtale mellom de som jobber i barnehagene og barn som trenger hjelp og som muligens har en hverdag som Jesper og Johanne, uttaler ministeren. Boken skal roses for at den setter dette viktige tema på dagsorden, men vi lurer på om den tar tilstrekkelig på alvor risikoen barna utsettes for når foreldre misbruker rus og den funksjon barnehage og barnevernet har i slike saker.
Boken råder alle de som jobber i barnehagene om å ringe Voksne for Barns telefonvakt hvis de er bekymret for et barns omsorgssituasjon. Det fremstår som veldig merkelig at det gis råd om å ringe en frivillig organisasjon i stedet for barnevernet, som er den instansen i norske kommuner som har kunnskap om og erfaring med utsatte barn og unge. Det er underlig at det ikke fremgår at barnevernet er den instansen som har lovpålagt ansvar for barn i risiko, og at barnevernet er den instansen som har plikt til å hjelpe barn som står uten omsorgsgiver - slik situasjonen er for Jesper og Johanne i boken. Et annet problem er at det heller ikke blir opplyst at ansatte i barnehager – offentlige som private - har meldeplikt hvis de har grunn til å tro at et barn lever under omsorgsvikt. Når barnevernet ikke anerkjennes som rette instans for barn som lever i risiko, så kan det medføre at barn må leve med omsorgssvikt fordi ingen tar ordentlig fatt i situasjonen deres. Vi skal utdype disse problemene, og dernest skissere noen forslag til løsninger  for barnehagene når de skal samarbeide med barnevernet.

Rus og omsorgssvikt

Barn utsettes for stor risiko når de vokser opp med foreldre som har rusproblem. De er ofte ’forstrekte’ sier fagfolk. Det er som Helse- og omsorgsministeren sier ”lett å forstå at disse barna lever under et voldsomt press med mangel på trygghet, med brudd, skyldfølelse og hemmelighold. Det er ikke lett å ha en god barndom med en slik byrde på ryggen”. Vi vet også at barn som vokser opp i familier med rusproblemer, har større risiko for å få rusproblemer selv. Det er derfor umåtelig viktig at rusmisbruk og omsorg for barn blir satt på dagsordenen og at det manes til innsats på flere fronter. Barnevernet har her en helt sentral rolle  - de har kunnskap og midler til å gjøre noe med det. Når boken beskriver den svært alvorlige situasjonen for fireåringen Jesper og hans søster, så er det noe de fleste barnevernsarbeidere vil anse som en ’akuttsituasjon’ fordi barna står uten en omsorgsperson. Lov om barneverntjenester § 4-6 sier at ”dersom et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner, skal barneverntjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige…” Det primære hensynet i en slik situasjon må være raskt å få en bedre omsorgssituasjon for barna. Dette betyr ikke at barn automatisk skal flyttes ut av hjemmet, men at barnevernet raskt kommer i kontakt med familien for å hjelpe den voksne til å bli en god nok omsorgsperson for barna. Noen ganger tar dette tid, og barna må bo utenfor hjemmet, noen ganger i familieplasseringer, inntil barna har en omsorgsperson som fungerer. Boken kan tolkes som at det er tilstrekkelig å samtale med Jesper i barnehagen om livssituasjonen hans – det er det ikke! Det er viktig at barnehage og andre instanser som møter barn står godt rustet til å hjelpe barn gjennom vanskelige livshendelser med fokus på det unike barnet, men barn som lever i alvorlig risiko har krav på god og riktig hjelp. Da må barnevernet på banen, og barnehagetilsatte skal melde til barnevernet når de mistenker at et barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt.

Barnehagen har meldeplikt

Det er imidlertid sjelden barnehagene i Norge melder saker til barnevernet, trass i at de har kontakt med en svært høy andel av norske barn i alderen 1-6 år. I 2006 stod de for 3 prosent av bekymringsmeldingene til barnevernet og i 2007 4 prosent.  For at barnevernet skal kunne bidra til å ivareta Jesper og Johannes behov, så må de få en melding om hvordan barnas hjemmesituasjon er. Boken som går til alle landets barnehager sier ikke noe om den meldeplikten de som jobber i barnehagene har. Offentlige tilsatte, private som gjør oppdrag for det offentlige og en rekke profesjoner har meldeplikt til barnevernet. Lov om barneverntjenester § 6-4 sier at ”offentlige myndigheter skal av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt.” I boken kommer Jesper i barnehagen skitten og ustelt, uten følge av voksne og tydelig følelsesmessig opprørt. En slik situasjon gir grunn til å reagere og spørre om man står overfor en sak som kan defineres som alvorlig omsorgssvikt. Det er å forvente at barnehagen raskt tar kontakt med mor for å undersøke situasjonen – i Jespers tilfelle ville mor enten ikke tatt telefonen, eller vært tydelig ruset når hun tok telefonen. Hvis barnehagen har grunn til å tro at et barn lever under skadelige forhold på grunn av foreldrenes rusmisbruk, så har de plikt til å handle på bakgrunn av denne kunnskapen.  Rusmisbruk hos foreldre er ofte uhyre vanskelige saker – i en studie av barnevernarbeidere i Norge og England rapporteres det samstemt at foreldre som misbruker rus er enormt utfordrende å jobbe med – barna er skadet fordi det har tatt lang tid før hjelpeapparatet har fått vite om saken, og barnevernet møter mye benektning og løgner som gjør det vanskelig å komme på banen med konstruktive tiltak. Barna har levd med rusmisbruket hele tiden. Helse- og omsorgsministeren viser til at mer enn 200 000 barn i Norge har foreldre som ruser seg på en måte som gjør at barna reagerer – det er nesten 20 prosent av barnebefolkingen.

Hvordan bedre samarbeidet med barnevernet?

Det faktum at barnehagene sjelden sender bekymringsmeldinger  til barnevernet  gir grunnlag for å spørre om samarbeidet mellom disse to instansene kan bedres.  Det er ulike årsaker til hva dette skyldes og hvorfor det er slik, men det som er helt klart er at barna som utsettes for omsorgssvikt har mye å hente på at barnehagene tidlig identifiserer problematikken og melder videre til barnevernet. Det betyr at barnehagene må ta meldingsplikten på alvor og erfare at samarbeidet med barnevernet er fruktbart og nyttig. I et annet arbeide setter vi søkelyset på barnevernet og hva de kan gjøre for å bedre samarbeidet med barnehagene, slik at i det følgende konsentrerer vi oss om to utfordringer knyttet til barnehagen som meldingsinstans:
Først, kunnskap om meldingsprosedyrer generelt, og dernest, de faglige/følelsesmessige opplevelsene når barn utsettes for omsorgssvikt og mishandling.

De fleste barnehager opplever nok barnevernet som en fremmed hjelpeinstans i kommunen. Når kjennskap og kunnskap om en samarbeidspart mangler, så kan det medføre at det er usikkerhet rundt hva barnehagen skal gjøre når de er bekymret for omsorgssituasjonen for et barn.  Når skal man melde, hvordan skal man melde, og hva skjer etter at en melding er sendt?
For det første må barnehagen internt bestemme hvem som har ansvar for og skal involveres i en sak hvor det er mistanke om omsorgssvikt.
For det andre må alle som jobber tett på barna i det daglige være kjent med hva som er barnehagens meldingsprosedyrer.
For det tredje, dersom det foreligger usikkerhet om barnet er i en situasjon som bør meldes til barnevernet, så har barneverntjenesten en rådgivningsfunksjon. Det er mulig å ringe og drøfte en bekymringssak uten at barnets navn blir oppgitt, og be om å få en vurdering av barnevernet.
For det fjerde, dersom barnehagen kommer frem til at det skal sendes melding til barnevernet, så skal bekymringsmeldingen utformes skriftlig med kopi til foreldrene. Det kan oppleves vanskelig at foreldrene skal få vite at det er barnehagen som melder, men her viser all erfaring at åpenhet gir best resultater. Basert på erfaring fra barnevernet, så er det er uten tvil en fordel at barnehagen opplyser foreldrene om at melding sendes og hva den inneholder. Foreldrene kan ikke velge bort at melding sendes, men bør møtes på en åpen og ærlig måte. Da vil det også være en trygghet for både barnehageansatt og barnets foreldre at  den som snakker med foreldrene også gir informasjon om barnevernets meldings- og undersøkelsesarbeid og at barnehagen vil gjøre sitt for å støtte barnet i denne situasjonen. Vi utdyper flere av disse utfordringene nedenfor.
For det femte, er det slik at etter at bekymringsmeldingen er sendt til barnevernet har ikke barnehagen rett på opplysninger fra barnevernet om hva som skjer videre i saken. Dette skyldes taushetspliktsbestemmelser som er etablert for å beskytte foreldrene og barnet. Men, barnets foreldre kan gi tillatelse til at barnehagen blir en samarbeidspart – noe som utvilsomt vil være i barnets interesse – og det er god praksis fra barnevernets side å be om  tillatelse fra foreldrene til å samarbeide med barnehagen.

Det andre hovedtema vi ønsker å diskutere er at rusmisbruk og andre former for omsorgssvikt er tabubelagte områder som det er utfordrende å forholde seg til. Det kan være vanskelig for barnehageansatte å ta opp med foreldre at de ikke er gode nok foreldre, fordi det vekker sterke følelser i både foreldre og ansatte. Det kan oppleves som følelsesmessig tøft for den ansatte å stå i en konflikt med foreldrene som følge av å bringe omsorgssvikttema på banen. Kanskje blir foreldrene sinte, og velger å ta barnet ut av barnehagen, med de konsekvenser dette har for barnet. Det kan være nyttig for barnehagene å ha omsorgssvikt som tema internt i organisasjonen, slik at alle ansatte er bevisst egen kompetanse og egne følelser på området.  Når det kommer til følelser så handler man ikke alltid rasjonelt. Det viser seg imidlertid ofte i praksis at foreldrene selv er fortvilet og bekymret over barnas omsorgssituasjon, og ønsker hjelp til forandring. Da er det også viktig å vite at barnevernet har trening i konflikthåndtering, og kan fungere som rådgivningsinstans også på dette området. Tilsatte i barnehagene trenger å være bevisst at de kanskje er de eneste som kan beskytte små barn som opplever omsorgssvikt eller mishandling. De er opptatt av barn og deres omsorgs- og oppvekstvilkår, og de vet hvordan barn har det i hverdagen og hva barn trenger for å ha en god og trygg barndom. Da er det avgjørende at barnehagene bruker barnevernet som en støttespiller og kompetansepartner for å forebygge og å avdekke omsorgssvikt.

Mer kan gjøres for Jesper og andre barn i hans situasjon!

Det er et mål i Norge tidlig å fange opp barn som har behov for særlige tiltak, slik at barnets oppvekst kan blir så god som mulig. Det er bred faglig enighet om at tidlig intervenering i risikofamilier er det som fungerer best for barn. For å få det til trengs det meldinger fra barnehagene. Det er de som vet hvordan små barn har det i Norge. Vi er redd boken, med bifall fra Helseministeren, sementerer et allerede lavt meldingsmønster fra barnehagene.
Barnehager, sammen med skole og skolefritidsordning møter en stor andel av Norges barnebefolkning, og har derfor en særlig viktig funksjon når det kommer til vurdering av barns situasjon og behov. Det er godt for et barn at de som kjenner barnet evner å snakke med barnet om for eksempel rusproblemer hos foreldrene. Men barnehagepersonalet trenger å være tydelig på sitt ansvar for de barna som lever i omsorgssviktsituasjoner og offensiv i forhold til å bruke barnevernet som en ressurs- og hjelpeinstans. Når alle landets barnehager nå har fått boken ’Hvem kan hjelpe Jesper?’, så må barnehagene  også få vite at det er barnevernet som kan hjelpe Jesper og som man ringer til når man er bekymret for et barn.